Fåberg kultursti

Dette er et undervisningsopplegg som kan brukes både på skolen og på fritiden. En reise i tiden og historien fra nærmiljøet vårt. Ta på deg vandrerskoene og ta med opplegget på tur. God tur!

En sti - mange muligheter.

Fåberg Kultursti er en 4 km lang vandresti som går fra Fåberg kirke til Helleristningene ved Drotten.
Stien er nesten hele sin lengde lettgått, og den går gjennom pene grender med flott utsikt.
Stien er godt merket, og det er satt opp 8 opplysningsskilter langs stien.
Disse kan gi kunnskap om historie, botanikk, jakt og fangst, geologi og annet.
Motivasjon for emnestudier - tilhørighet i eget distrikt - kontakt mellom nåtid og fortid - lokalkunnskap - sosial utvikling gjennom århundrer - samspill mellom mennesker og natur - naturopplevelser.
Grunnene er mange for at alle bør bruke stien.
Vi tror at stiens beliggenhet og dens tilknytning til vår historiske utvikling gjennom tusener av år, kan gi inspirasjon og motivasjon.

For bruk i skolen.

Tid og utstyr er begrensende faktorer for de aktiviteter som kan settes igang langs stien i skolesammenheng.
Trolig vil det være klokt å bruke stien til gjentatte kortere turer, med klare emnemål for hver tur.
Med de mange emner og kunnskapsområder stien berører, skulle det være rikelig for- og etterarbeidsmuligheter for alle alderstrinn.

Vi vil bl.a på disse sidene forsøke å peke på noen bruksmåter som det ikke skulle være altfor vanskelig å komme igang med.

Innhold:

De 8 faste postene:

Post 1: Runesteinen ved Fåberg kirke

Post 2: Gravhaug fra jernalderen

Post 3: Gamlegarden på Jørstad/1700-talls tufter

Post 4: Søre Jørstad

Post 5: Dalsgardene

Post 6: Vikingegarden på Dal

Post 7: Fiske i Fåberg

Post 8: Helleristningene i Drotten

Forslag til oppgaver:

Oppgave 1: Vi lager kokegrop

Oppgave 2: Bygging av fangstgrop i miniatyr

Oppgave 3: Pinnebrød/lage brød på steinhyller

Oppgave 4: Vevstoler/vi prøver å veve

Annet: Spill 

Bilder

De 8 faste postene:

Post 1: Runesteinen ved Fåberg kirke

Teksten på skiltet:
Runealfabetet er vår eldste skrift-tegn. Runene ble til rundt Kristi fødsel og var utbredt i hele det germanske området: fra Svartehavet til Tyskland og De britiske øyene og i hele Skandinavia.

Ordet runer betyr hemmelighet og mysterium, og i den norrøne mytologien heter det at runene stammer fra Odin. De tenkte dermed at skrifta var skapt av guddommelige makter og åpenbart for menneskene. Runene var omgitt av hemmelighet, og i de første århundrene etter Kristus var det svært få som fikk del i denne kunnskapen. Runene gav dermed makt, både over de gode og de onde kreftene.

I diktet "Sigerdrivamål" (fra vikingtida) heter det:
Sigeruner skal du riste
om du vil seier ha;
skjær dem på sverdets hjalt.

Samtidig som runene tjente magiske formål, ble de også nyttet som skrift. De ble risset på steiner, smykker, våpen, tre og fjell.
Vi skiller mellom den eldre og den yngre runerekka. Den eldre på 24 tegn var felles for alle de germanske stammene.

I det 7.-8. århundret gjennomgikk runene en særegen utvikling i Norden. Vi får her den yngre runerekka på 16 tegn.
Runealfabetet var i bruk til innpå 1400-tallet. Det holdt seg altså levende etter at det latinske alfabetet ble tatt i bruk rundt år 1000. I middelalderen var runeskrift i alminnelig bruk blant alle lag av folket.
Vi har rundt 1200 bevarte runeinnskrifter der den yngre runerekka er brukt.

Fåbergsteinen. Dette er en runestein fra sein vikingtid (ca. 1000-1500). Innskriften lyder: Roar reiste denne steinen etter Olve (Olav) far sin. Runesteinen er i sparagmitt, såkalt  "Brøttum-sparagmitt". Den er nå sammenføyd i sin opprinnelige form etter at toppstykket i 1879 ble funnet i en klopp like nord for kirken. Steinen har stått på mange steder ved kirken, og en periode var den plassert i Søndre bypark i Lillehammer. I 1928 ble den flyttet tilbake til Fåberg kirkegård. Et sagn forteller at et troll i Balbergkampen kastet steinen etter kirken, men nådde ikke fram. Da runesteinen ble funnet i 1775, sto det tre bautasteiner her. Noen tiår senere var bare denne bevart. Hvem Olve og Roar var, vet vi ikke. Roar var et alminnelig navn på Østlandet. Men kanskje er Olve eller Olvir en eldre slektning av den Olve som har gitt navnet til Aulestad-garden.

Det eldste runealfabetet

Post 2: Gravhaug fra jernalderen

Teksten på skiltet:
Gravhaugen har ligget slik siden den ble bygd over den døde for mellom 1000-2000 år siden. Gravhaugen er stor og måler omkring 12 m i tverrmål. Som mange andre gravhauger er denne plassert et sted med vid utsikt og ved en ferdselsåre.

Selve gravutformingene og gravskikkene varierer mye i jernalderen (500 f.Kr. til 1050 e.Kr.). Det var enkle graver uten synlige minnesmerker, store gravhauger, gravrøyser og graver med steinlegging og steinsetting. De døde ble av og til brent på bålet før de ble lagt i en haug, av og til ikke.

Vi kjenner lite til religionen i den eldste delen av jernalderen. Fra slutten av jernalderen får vi derimot skriftlige kilder som viser at det var en rik forestillingsverden om dødsriket. Gravskikkene tyder på at de forestilte seg livet etter døden som en gjenspeiling av livet her på jorda. Høvdingen fortsatte å være høvding, trællen træll. Siden denne grava er så stor, er det trolig en høvdingegrav.

Grava har aldri vært åpnet, så vi vet ikke hva den skjuler. Ofte fikk de døde med seg gjenstander som de hadde bruk for i dødsriket, både husgeråd, våpen og smykker. Våpnene kan være bøyd for å hindre bruk i det neste liv.

Post 3: Gamlegarden på Jørstad/1700-talls tufter

Teksten på skiltet:
Hustuftene.
På dette stedet ligger tuftene etter tunet på Gamlegarden Jørstad. Garden ble trolig anlagt i slutten av jernalderen eller tidlig middelalder (600-1100 e.Kr.) I dag kan vi se ruinene etter  minst syv hus. Ruinen stammer fra 1710 da garden ble flyttet. Den hadde da alt vært delt i to en tid, nå ble husene skilt ut, og Søgarden Jørstad ble flyttet  opp til nåværende sted.; Nordgarden ble seinere flyttet nedover ved vegen til Gausdal. Hvor mange hus som opprinnelig  har stått her, vet vi ikke, da en del av tunet har ligget på det som nå er  dyrket mark. Vi ser blant annet en tuft som er delt av stien og den oppdyrkete marka ovenfor denne.

De eldste sporene etter gardsbosetting.
Under utgravingene i forbindelse med omlegging av riksvei 255 i 1990, ble det funnet over 25 ildsteder elle kokegroper. Det tyder på at det har vært gardsanlegg her i jernalderen (500 f.Kr.-1050 e.Kr.). Her lå kanskje den eldste Jørstadgården. Kokegropene er ildsteder gravd ned i bakken. De er nornalt 1,50 m i diameter og opptil 50-60 cm dype. Der ble kjøtt og fisk lagt på oppvarmete steiner og glødende kull, og dekt med torv. Etter mange timers langsom steking var den velsmakende maten ferdig.

Lenger framme på kulturstien, på Øvre Dal (Jakthaugen), ser vi den dag i dag tuftene etter en slik forlatt gard fra jernalderen.

En gang på slutten av jernalderen/tidlig middelalder ble den eldste Jørstadgarden flyttet opp hit. Seinere har den blitt delt mange ganger ettersom befolkningen vokste.

Hvordan gardene har blitt skilt fra hverandre, kan en også se av navnene. Jørstad Nordgarden, Søgarden, Midtre Jørstad nedre og øvre, Øver-Jørstad østre og vestre.

Politisk tyngedepunkt.
Gamlegarden Jørstad var tyngepunktet i grenda. Her lå tingstedet nevnt som "rette herredstevnebø i Fagaberg", og her lå knutepunktet for folk på veg opp gjennom Gausdal og  Gudbrandsdalen.
På 1600-tallet residerte oberst Georg Reichwein på Jørstad, samtidig som han var i besittelse av 40 andre eiendommer i Gudbrandsdalen. "Raustuguhaugen" lever ennå på folkemunnet etter den røde tinghusbygningen Reichwein bodde i.
På Jørstad-gardene er det gjort mange funn fra forhistorisk tid. De eldste funnene er to 4000 år gamle steinøkser. Det er også funnet våpen og arbeidsredskaper fra 700-1000-tallet.

Post 4: Søre Jørstad

Teksten på skiltet:
Hit ble husene fra den eldre Jørstad-garden flyttet i 1710. På 1700-tallet bodde den mektige kjøpmannen Holm Gulliksen her. Han handlet med korn og salt og nyttet Mjøsa som ferselsåre. På 1800-tallet var garden maktsenter i bygda, og brukeren var stortingsmann i 1830. Den var også knutepunkt for vestsidevegen til sundstedet i Øyer., og for ferdsel til nikkelverket i Espedalen.

Hvordan bygdesamfunnet har endret seg, ser vi på utviklingen på Søre Jørstad fra 1800-tallet til i dag. I 1810 var 15 husmannsplasser knyttet til garden, buskapen var 8 hester og 40 storfe. I 1850-åra sogner 22 husholdninger med 110 personer til Søre Jørstad. I 1900 er tallet på tjenestefolk halvert, antall dyr mindre, og i 1991 driver familien alene.

Våningshuset er bygd i 1789, drengestua som er det første huset vi ser, er bygget i 1837. Her finnes verksted for sko- og salmakere som gikk rundt på gardene. Midt på garden ligger "busvala" hvor Holm Kræmer drev handel.

Husk at garden er i drift - vis hensyn! Gå ikke inn i husene!

Post 5: Dalsgardene

Teksten på skiltet:
Her fra "Ja-krakken" ser vi ned i Lågen, "matfatet" for Fåberg gjennom alle tider. Ovenfor stien viser åkerbakken hvordan jorda i bratt lende ved arding og pløying etterhvert endte nederst. Denne jordvollen kalles åker-reine.

Nedre Dal.
Nedre Dal har vært i samme slekt siden 1600-tallet., og blir beskrevet som en tungbrukt, men god gard. En vesentlig inntektskilde har vært fiskerettene i Lågen med fiske av lågåsild, sik og aure. "Stør-huset" øverst på garden bygget i 1820, har vært benyttet til ganing og salting av lågåsild i første etasje, og til lagring og bøting av fiskeredskap på "gånloftet" i andre.

Våningshuset ble bygd på 1700-tallet, stabburet var delt mellom føderåds- og brukerfolket. Fjøset har tømret trev på gråsteinsmur, og er "gjort på 6 Uger i 1821". Nedre Dal er et av få gardstun i Fåberg fra 1850-tallet som fortsatt står.

Øvre Dal:
Turbulente tider på 1800-tallet gjorde at garden gikk en del på handel. Dagens eiere er tredje generasjon på garden. En gang gikk eiendommen med husmannsplasser og betydelige skogstrekninger helt til Rustad gard ved Hunderfossen.

Berggrunnen i Fåberg.
Berggrunnen i Fåberg ble dannet for 700 millioner år siden. Den består for det meste av stein kalt Brøttum-sparagmitt., og mørk grå leirskifer. Ellers har vi innslag av svovelkis og kalkstein. Kalksteinen gir "hardt" vann. Vi kan også finne de sjeldne kalktuffene her. De er skapt ved at kalken i det sterkt kalkholdige vannet legger seg som et belegg på planter og steiner. Etter mange tusen år har det dannet seg avtrykk i kalksteinen. Husk at dette er sjeldne forekomster, så la dem i fred!

Sjeldne planter.
I den sørvendte solhellinga kan vi langs stien finne en rik flora. Noen av plantene er sjeldne. I tillegg til blåveis, fins også gulveis her. Stavklokker er en annen sjelden plante. Den kan bli inntil 1 meter høy og er to-årig. Blomstene sitter samlet i de øverste bladhjørnene og i stengelens topp. Stavklokken ble i gammel tid brukt mot visse halssykdommer.
Skafthaukskjegg er en flerårig plante med gule blomsterkorger i toppen og en ca. 50 cm høg stengel. Den vokser i tørre enger og skogbryn. Skjellrot, en "snylteplante" på hassel, fins også her. En annen interessant vekst er fjellrips. Den vesle busken vokser i lauvskog og kratt på moldrik jord. I motsetning til andre ripsarter, er den særbu. Av andre planter i området bør nevnes vill stikkelsbær, vill lauk, engnellik og toppklokke. Av buskvekster finnes trollhegg og krossved.

Varmekjære lauvtrær.
Her i bakken er vi i det nordlige barskogbelte der gran og furu dominerer. Vi finner i tillegg merkbare innslag av varmekjære lauvtrær som lind, spisslønn, ask, alm, låglandsbjørk eller hengebjørk, sommereik og hassel.
Et spesielt "kulturminne" er de store almene langs stien. Lauv og kvist ble brukt til dyrefor, og der hvor grenene ble kuttet, ser vi runde "kauller". Basten under barken ble brukt i barkebrød. Ask var et ansett emnevirke. Denne tradisjonen ble ført videre av ski-maker Johan Rustad som i mellom-krigstiden anla en aske-planting på ca. 17 dekar her. Disse trærne har vokst bra og er nå et forsøksfelt for Norsk Skogforskning.

Post 6: Vikingegarden på Dal

Teksten på skiltet:
Her på Jakthaugen ligger det fem hustufter fra vikingetid eller tidlig middelalder (800-1200). Jordvollene vi ser, er rester etter utgravingene i 1938 da to tufter ble undersøkt. Ytterveggene som gikk rett innenfor vollene, kan i dag delvis sees som steinrekker. De to tuftene ligger i vinkel og er 24 x 11 m og 21 x 10,5 m store. Ildstedene i midten viser at det har vært bolighus. Tuft 1 hadde steinlagt inngangsparti og delvis steinlagt golv.
Normalt hadde en vikingegard våningshus, uthus, stall og fjøs. Den ligner altså på garder fra 1600-1700-tallet. Husene har trolig vært bygd i reisverk. Først i middelalderen blir lafting vanlig i området, det førte til flere og mindre hus.
Som for garden Dal i seinere tid, må lågåsildfisket hatt stor betydning.

Funn.
Under utgravingene ble det funnet skår av leirkrukker, deler av en ljå, knusestein til matlaging, glattestein som er et slags enkelt strykejern, deler av ei bjelle og brynesteiner.

Hustuftene er fredet ifølge lov om kulturminner. Alle fornminner (kulturminner fra før 1537) er automatisk fredet. Inngrep i eller ødelegging av kulturminner, er forbundet med straffeansvar.

Post 7: Fiske i Fåberg

Elvestrekningen fra Vingnes til Hunderfossen ansees som landets mest fiskerike elvestrekning, og fisket her blir regnet som det største innlandsfisket. Drottenvarpet tilhørte fra gammelt storgarden Dal. En gor fiskerett kunne kaste mer av seg enn jord- og skogbruk. På 1400-tallet ble fisket verdsatt som en middels stor gard. På 1700-tallet var prisen på ei tønne sild lik en ku-verdi. Rundt 1900 var fangsten årlig i Lågen gjennomsnittlig 88000 kg  lågåsild, 6-7000 kg sik og 2000 kg aure.

Storofsen (flommen i 1789) ødela nesten alle  i "Laugen anlagte Fiskebygninger, fordærvede Grunder og Virkningene er endnu efter 30 års forløp ikke forsvunden," skrev Jens Kraft i 1822.

Kannikvarpet og Bispemellom er navn som forteller om at kirken eide fiskeretter tidligere. De fleste ble solgt på 17-1800-tallet til bygdefolk.

Av spiselige fiskearter finner vi her: aure, sik, krøkle, lågåsild, harr, mort, gullbust, vederbuk, ørekyte, laue, brasme, karuss, abbor, hork, gjedde, låke, nipigget stingsild, steinulke, elveniøye.

Post 8: Helleristningene i Drotten

Teksten på skiltet:
I Oppland kjenner vi fem felt med helleristninger fra steinalderens jeger- og fiskesamfunn. Disse veideristningene avbilder jaktbart vilt og fiske, og elgen dominerer.

Helleristningsfeltet her ved Drotten ble oppdaget i 1942 i forbindelse med en grensetvist. Vi kan se sju elger, i tillegg er det noen linjestykker som kan være rester etter flere dyr. Den største elgen er ca. 45 cm lang. Tegningene er dermed forholdsvis små. Når de laget tegningene, hugget de først inn mange punkter, etterpå slipte de med sand mellom disse for å få en glatt linje. Liksom i dag har de også opprinnelig vært malt med sterke farger.

Helleristningene er ikke datert, men trolig er de over 6000 år gamle. Vi vet ikke om de ble hugget samtidig eller over et langt tidsrom. Imidlertid vet vi at det for over 8000 år siden ble drevet fangst av elg i området. Elgen, som følger samme trekk over tusener av år, trekker også i dag ved Drotten.

Hva kan jegerne ha ment med figurene?
Helleristningene inngikk i en magisk og rituell sammenheng der også fruktbarhetsdyrking var en viktig del. Vi antar at figurene ble tegnet for å sikre seg mot viltets iboende ånder.
I Norge er helleristningene oftest plassert ved vann. Veidemannen var både jeger og fisker. Drotten er en kjent plass for lågåsildfiske, et viktig næringsgrunnlag helt fram til våre dager.
Helleristningene er i tillegg til det magiske også uttrykk for kunstnerisk utfoldelse. Selv om vi ikke kan forstå veidesamfunnet og hellristeren fullt ut, kan vi likevel oppleve slektskapet med menneskene for over 6000 år siden.

Dermed er vandringa til veis ende, en 4km lang tur med et tidspenn på 6000 år.

Forslag til oppgaver:

Vi lager kokegrop: 

Det er en interessant oppgave (eksperiment) å forsøke og lage mat i en kokegrop. Hva en vil tilberede, avhenger av hva slags "bytte" en har klart å nedfelle.

Sikrest resultat får en sannsynligvis med ei steik på noen kilos størrelse.
For å komme igang trenger vi først og fremst et sted der vi kan grave i bakken og tenne bål uten brannfare. En gressvoll med god torv og gravevennlig jord er fint.
Har vi stedet, trenger vi i tillegg 1-2 trillebårer med "kokstein" og tørr ved som gjerne kan være 50-60 cm lang.

Det første vi gjør, er å grave ei grop som er ca 50 cm djup og ca 80 cm i firkant. Gropas størrelse tilpasses litt etter veden vi har. Den må være 30-40 cm videre enn veden er lang. Midt i gropa legger vi et tett lag med ved. Oppå dette et tett lag med kokstein, og så legger vi lagvis ved/stein til vi har en 5-6 lag av hvert, (1).
Det er nå viktig at vi har ordnet det slik at vi har 15-20 cm rundt stabelen, - slik at vi får satt fyr fra bunnen helt rundt. Vi legger fliser og småved rundt det hele og tenner på. Har vi godt med ved, bør bør vi gjerne fyre i dette rommet også.
Det vil ta en 3-4 timer før veden er oppbrent, og stabelen sunket sammen til en glødende steinhaug.

I denne tiden har en god tid til å gjøre maten klar. Har en tilgang på passende urter, bruker en disse, ellers bruker vi krydder etter smak og behag.
Det hele pakkes godt inn i flere lag aluminiumsfolie, og rundt dette kan det surres på litt fuktig mose for å dempe den kraftigste varmen, - slik at det ikke blir for mye brent utenpå.
I den varme steinhaugen lager vi ei grop med metallspade, legger "pakka" nedi og karer stein over. Det hele dekker vi til med torv og jord så det blir tett, (2).

Vi regner 45-60 min. pr. kg kjøtt i pakka.

Bygging av fangstgrop i miniatyr:

Det er registrert flere fangstgroper for elg og ulv i Fåberdistriktet.
Gropene kunne være nærmere 2 m dype og 4-5 m i diameter. De blei bygd der det var tørr morenegrunn, ofte på toppen av små høyderygger. Gropene blei kledd  innvendig med halvkløyvinger av bjørk eller furu.
Det blei også bygd ei firkanta "kasse" i bunnen som "låste" beina til elgen. Øverst skråna gropa.
På toppen dekka de til med furuspiler, mose og bjørkeris.

Etter utgravingene ved Dokkfløy, blei det bygd ei fangstgrop i Kulturstien ved Kittilbu. Fangstanleggene ved Dokkfløy har vært i bruk fra 300-tallet f. Kr. til 500-tallet e. Kr., og fra 100-tallet og fram til 1600-tallet.

NB! Husk å fylle igjen fangstgropene etter at bygginga er avsluttet!
Bygging av dyregraver blei forbudt i 1863!
Tillatelse av grunneier?

Pinnebrød/lage brød på steinheller:

En enkel måte å tilberede mat på er å lage pinnebrød.
Kanskje brukte menneskene for 1000 år siden en lignende framgangsmåte?
Deigen kan lages på forhånd.

Oppskrift:
14 dl mel
6 dl vann
1 ts bakepulver
1 ts salt
Elevene tar et emne og triller det ut mellom hendene, ca 20 cm langt, (ha med litt ekstra mel til dette).. Pølsa vikles ytterst rundt en lang pinne og steikes over glør. Dra av brødet når det er ferdig stekt.
(Det smaker ekstra godt med jordbærsyltetøy i pinnehullet!)

Lag vanlig brøddeig, f.eks. grovbakst.
La deigen heve en time.
Lag  runde, små brød på 8-9 cm i tverrmål og  1 cm tykke.
La dem heve i 15 minutter.

Legg ei steinhelle (gjerne ei skiferhelle på 2-3 cm) over noen steiner og fyr opp under til hella blir glovarm.
Gamle funn viser heller som er riflet på oversiden. Dette er ikke nødvendig.

Skjær opp brødet på langs. Ha på brunost eller syltetøy.

PS. Er man ute med mange elever, bør en lage flere bål med stekeheller, slik at stekinga ikke tar for lang tid.
En bør også ha med noe å forme brødet på, f.eks. ei fjøl.

Vevstoler/vi prøver å veve:

Vevstolen er i sin mest primitive form minst 5000 år gammel. Trådene var da utspent mellom to kjepper.
Oppstad-gognen er den eldste opprettstående vevstolen i Norge, der veversken står og vever ovenfra og nedover.
Trådene (renningen) strammes med vevtyngder/steiner.

Vi prøver å lage vår egen primitive vev etter samme prinsipp. Størrelsen på veven bestemmer vi sjøl, avhengig av om hele klassen eller grupper skal veve

Du trenger: en stokk
                  to kløfta stokker/greiner
                  hamptau
                  steiner
                  grovt garn/oppklipte filler

"Veven" stilles på skrå inntil en vegg.

Y-vev/greinvev:
Gå ut i skogen og finn ei y-grein - ikke for tynn.
NB! Far forsiktig fram med trærne!
Surr "renninga"  fast og godt, og vev i vei!
Pynt med perler i trådenden når du bytter farge, eventuelt til slutt.
Fine som vindus-/veggdekorasjoner

Spill:

Hva dreiv ungene i vikingetida med i fritida si?
Arkeologene har kunnet gjette seg til noe ut fra de funn de har gjort. Ofte fant de modeller av ting de voksne hadde. Rester av små trehester og -dokker er funnet i flere graver fra denne tida. I ei grav fant de en liten lærball som var sydd sammen av skinn-biter, (opprinnelsen til vår fot-/handball?) Funn viser også at brettspill som dam og mølle, også blei brukt.

Mølle:
Mølle spilles av to stykker.
Hver spiller har 9 brikker (knapper e.l.) med form eller farge som er slik at de to spillerne lett kan skilles fra hverandre.
Brikkene settes på en om gangen (annenhver gang), og det er om å gjøre å få tre brikker etter hverandre. Da kan en ta en brikke fra motspilleren.
Når spillerne har satt ned alle brikkene; flytter de etter tur en brikke om gangen til nærmeste ledige plass. Linjene må følges, og det er altså ikke lov til å hoppe over egne eller motstanders brikker.
Det gjelder stadig å få tre egne brikker etter hverandre. Hver gang det lykkes å få mølle, tre etter hverandre, kan en av motstanderens brikker tas. Det er ikke lovlig å ta brikker som står i mølla.
Spillerne må flytte når turen kommer.
Har en spiller bare tre brikker igjen, kan denne hoppe til ledig plass hvor som helst på brettet. Her ligger en siste mulighet til å vinne ved kløktig stenging og bevegelse.

Tripp-trapp:
Et enkelt spill som kan strekes opp i sand eller tegnes på en stein, er "tripp-trapp".
De to spillerne finner tre steiner, kongler, e.l. hver. De legger på en stein i ruta hver sin gang til alle er lagt på.
Så er det om å gjøre å få "tre på rad" loddrett, vannrett eller diagonalt ved å flytte en stein hver sin gang.

Fåberg Kultursti er blitt til gjennom et samarbeid mellom Fåberg Historielag, grunneierne, Jørstadmoen skole og Landbrukskontoret på Lillehammer. Fylkeskulturetaten i Oppland, Fylkesmannen og Lillehammer kommune har gitt verdifull hjelp. Skogavdelingen på Gjøvik Ing.høgskole har laget forprosjektet.

Bilder:

Kulturstien starter ved Fåberg kirke. Her kan du få informasjon om stien ved å lese hovedskiltet. Pga veiutbygginga er det tatt ned sommeren 08.	Post 1: Runesteinen ligger på Fåberg kirkegård.
Stien fortsetter på den andre siden av veien. Følg elgskiltene. Pilgrimsleden følger kulturstien helt til du har passert Jakthaugen v/Ø.Dal.	Post 2: Gravhaugen.
Post 3: Gamlegarden.	Post 4: Søre Jørstad.
Post 5: Dal-gardene. Her fra "ja-krakken", like sør for Nedre Dal. Herfra ser vi ned i Lågen, "matfatet" for Fåberg gjennom alle tider.	Nedre Dal har vært i samme slekt siden 1600-tallet. En vesentlig inntektskilde har vært fiskerettene i Lågen. Nedre Dal er et av få gardstun i Fåberg fra 1850-tallet som fortsatt står.
I den sør-vendte solhellinga rett før "ja-krakken", finner vi de spesielle, runde "kaullene", der hvor alme-greinene ble kuttet og brukt til dyrefor.	Post 6: Vikingegarden på Øvre Dal. Her på Jakthaugen ligger det 5 hustufter fra Vikingetid eller tidlig middelalder.
Jakthaugen er et flott utsiktspunkt der en ser utover Fåberg tettsted og Lågendeltaet. Gode muligheter for rasting, og med en skikkelig utedo på nordsiden.	Stien følger for største delen gamle avlings- og kjerreveier og er lettgått. Stien går gjennom et av de mest verdifulle kulturlandskap i Oppland fylke,
Historien vi kan "lese" gjennom kulturstien, viser litt av det slitet folk har hatt gjennom tidene, noe som igjen har formet dette vakre kulturlandskapet vi kan glede oss over i dag.	Derfor bør vi, brukerne, ta vare på og verne landskapet, slik at også ettertida kan få glede av det!

Tilbake